Krisesenteret: Når du må rømme fra vold
Velkommen til episode nummer 60 av Vi er Nittedal, og til podkasten som bare er én måned unna toårsjubileum. Jeg heter Christian Westgård, er kommunikasjonssjef i Nittedal kommune. Her sitter jeg selvsagt sammen med den solbrune og nyoppladede kommunedirektøren vår. Hei på deg, Christian. Den der introen krever en liten kommentar.
Ja, kommenter du. Jeg bruker å ha ei lita lading før vi skal inn i den største og viktigste prosessen for en kommunedirektør, og det er jo siste del av budsjettarbeidet. Når alle enhetene er ferdig med sitt. Så jeg er faktisk skikkelig ladda og klar. Og kunne også være litt solbrun. Nei, det var bare jeg som sa til Adeleid på kontoret i dag at jeg syns du kanskje kunne vært et hakk brunere.
Ja, jeg satt og lurte litt på det. Ja ja, kunne sikkert vært. Nei da. Men det er faktisk viktig, og det er mange nå som også benytter sjansen til å ha høstferie. Jeg er faktisk litt opptatt av at har vi muligheten til å lade oss, så bør vi gjøre det. Vi lader. Vi skal ikke snakke så veldig mye mer om at du akkurat har kommet hjem fra en velfortjent ... ... i Spania, men derimot om at vi må sørge for at vi har skoler til barna våre. I oktober får politiske råd og utvalg en sak som undersøker ulike muligheter for ny skole i Rotnes-området. Hvorfor må vi undersøke det?
Det handler jo om at vi har sett på prognosene for Rotnes-området, og det vil bli behov for økt kapasitet på barneskoleplasser spesielt. Det å bygge skolebygg er én ting at det koster penger, men det er også en utrolig viktig funksjon for en kommune å sørge for at vi har gode arealer for elevene våre. På Rotnes har vi ikke det nå. Vi gjør selvfølgelig tiltak og grep på den for at den skal kunne funke noen år til
mens vi planlegger en ny, men barna på Rotnes, kanskje ikke de som er på skolen i dag, for det rekker vi ikke, vil og trenger, og skal få, en ny skole. Det vi har gjort der, er å undersøke og prøve å se det mer i en sammenheng. Akkurat nå er det en lokaliseringsstudie, men vi går jo også allerede langt inn i den og si noe om at vi har behov for å se på hele strukturen. Altså ikke bare Rotnes-området, men i et litt større perspektiv?
Ja, for vi er jo en kommune i vekst. Og vi vokser på ulike måter på ulike steder i kommunen. Litt avhengig av hvilke boligområder som blir lagt ut. Hvilke typer boligområder som legges ut osv. Vi ser jo at særlig i Hakadal så legges det jo ut fremover nå mer sånn type rekkehus, enebolig, som kanskje er mer retta mot barnefamilier. Men samtidig så skal det masse nye boliger inn i Rotnes-området, som frigjør masse boliger der det kan flytte inn barnefamilier.
Så den veksten vil komme ulike steder og på flere måter i kommunen. Så har vi jo da undersøkt det i en sånn lokaliseringsstudie, da, som er et verktøy for det. Det er jo starten på en sikkert en litt lengre diskusjon, og blir veldig spennende å følge med på. Den skole er jo en av kommunens aller viktigste oppgaver, mange viktige oppgaver i kommunen da, men skole er svært. Ja, så jeg vil jo virkelig anbefale ansatte å kikke litt på den saken som nå ligger til behandling i rådene, men kommer også til hovedutvalget når de
sakene publiseres i morgen. Vi tar en veldig rask stopp ved innovasjon og tjenesteutvikling også, for det vil vi høre mer om framover. Hva vil vi høre? I juni så vedtok jo kommunestyret en ny innovasjonsstrategi. Og i arbeidet med den og veien videre nå, så er det nå i første omgang dette med å se på tjenesteinnovasjon over hele linja. Vi gjør jo mye av det allerede i dag, men vi trenger å øke farten.
Og det handler jo om at vi skal vinne denne kampen om arbeidskrafta. Vi skal digitalisere raskere enn det vi har klart til nå. Men det handler også om at det er den høye endringstakta som vi snakker en del om, som gjør at det krever mer av oss både som ansatte og som organisasjon. Og så er det jo det kjedelige det kommunedirektøren hele tida prater om, og det er jo å bremse kostnadsveksten og sørge for at vi har en økonomi i balanse. Så inn nå mot budsjett
- og økonomiplanen så kommer det til å handle en del om
hvordan skal vi skaffe ressurser til det her, da. Når vi liksom ikke har tilgang på mye nye ressurser i form av penger, så er jo vi har utrolig mye flinke folk. Jeg må få lov å si en ting. Jeg var hos kiropraktoren i morges, og så spurte hun om et eller annet med jobb og sånn. Så sier jeg: Jeg er så heldig for at jeg har så mye flinke kollegaer. Ja, jeg sier jo, du skryter mye av det. Ja, men det er helt med rette. Det er mye flinke. Det er mye flinke folk i Nittedal, og vi må bare finne ut hvordan vi bruker den krafta som ligger i folka våre,
for å jobbe med innovasjon. Men vi må også ha noen ressurser som jobber akkurat med å finne ut hvordan vi skal ta ut de ressursene. Og det kommer til å bli litt fokus på fremover nå. Og vi har begynt å diskutere det med politikken. Så får vi se hvordan vi lander på det. Men nå ser det jo bedre og bedre ut. Vi har jo en tertial som kommer. Vi skal snakke om det i neste podkast, sikkert. Som viser at det kan hende at det åpner seg litt muligheter. Men det jeg har lyst til å kommentere og si, er at selv om vi har veldig fokus på kostnader
og bremser kostnadsvekst, eller ikke økende i det hele tatt kanskje, så utvikler vi samtidig. Og det er kjempeviktig. Vi alle går jo på jobb for å levere noe. Enten det er et samfunn eller til en person eller til ... alt avhengig av hva vi jobber med. Og jeg tror jo vi alle har hele tida et sånt ønske om å gjøre ting enda bedre. Så er det smått og stort. Og det gjør vi mye av. Veldig mye av.
Vi skal over til et tema som dessverre, må vi si, blir mer og mer aktuelt. For hver eneste dag oppsøker kvinner, barn og menn Romerike krisesenter for å få beskyttelse og hjelp til å komme videre. Hege Edvardsen, du er daglig leder ved Romerike krisesenter, velkommen til oss. Det er en kommunal oppgave å ha et krisesenter til innbyggerne sine. Og Romerike krisesenter betjener Nittedal og elleve andre kommuner på Romerike.
Hva er et krisesenter? Aller først må jeg bare takke for muligheten for å komme hit og være med på den. Skal vi bare mangle? Koselig, det. Utrolig viktig. Og ikke minst å snakke om et så viktig tema og en viktig tjeneste, som du sier, eies av alle tolv kommunene på Romerike. Det er riktig som du sier, at Romerike krisesenter er en lovpålagt kommunal oppgave. Det er viktig å formidle, og ved at den er lovpålagt, er den lovpålagt lovpålagt kommunal oppgave. Og som jeg snakker ofte om, at andre tjenester i kommunen kan se på oss
som nærmeste kollega. For vi er en viktig brikke i kommunenes tiltakskjede mot vold og overgrep i nære relasjoner. Og disse tjenestene påvirker hverandre. Så det er viktig å kommentere, og jeg er glad for at du trakk fram akkurat det. Et krisesenter, det er et senter eller et hus hvor mennesker, sier jeg, kvinner, menn og barn, sa du, kan få lov å komme og få et beskytta botilbud hvis de er utsatt for vold i nære relasjoner.
Der får man beskyttelse som en viktig ... En viktig ... En viktig hjelp. Og i tillegg så får man veiledning og støtte. Det er kanskje det aller viktigste å si om krisesenteret. Men i tillegg, og da er man ikke lenger så avhengig av huset, så gir vi gratis dagtilbud. Det betyr at vi gir hjelp og støtte uten at den voldsutsatte trenger beskyttelse.
Så det er også en viktig del av tjenesten, og den øker betraktelig i årene. Jeg tror ikke det er så mange som vet det. Altså dette dagsenter-delen. Krisesenter hos den allmenne delen av befolkninga. Det er sikkert også noen som jobber hos oss som hører på denne podkasten. Det er den beskyttelsesdelen, og man gir selvfølgelig veileder når folk er i boligbygda. Det er den beskyttelsesdelen. Og ikke den sterke ... Man gir jo selvfølgelig veileder når folk er i beskyttelse,
men akkurat at det faktisk også er et dagsenter. Altså daglig dagaktivitet. Har det vært det lenge? Krisesenteret kom jo ... Etter krisesenterloven som kom i 2010, så det er for så vidt en ganske ny velferdstjeneste. For kommunene. Og den er jo basert på ... Frivillighet og kvinner som hjalp kvinner. Og da var det nok aller mest kvinner som kom og fikk beskyttelse for en voldsutøver på krisesenteret.
Men det er jo klart, så blei det profesjonalisert og kommunalt. Og dermed så utvikler tjenesten seg, og det er jo utrolig viktig. Du snakka jo om innovasjon og utvikling av tjenesten i stad. Og vi er jo til for de innbyggerne som er utsatt for vold der ute. Og vi ser at behovet for å kunne ta kontakt og få veiledning uten at de trenger den beskyttelsen, kanskje de kan få det andre steder. Eller at de trenger råd og veiledning fram til de tør å ta steget og komme seg ut.
Så vi ser fra år til år at den delen av krisesentertilbudet øker, da. Jeg har bare lyst til å si også at en del av vår tjeneste handler jo om å drive utadrettet. Og det er å gjøre krisesenteret kjent i de ulike tjenestene i kommunen også. Så det er også en viktig del av jobben vår. Hvordan blir de som tar kontakt med krisesenteret tatt imot? Ja, de fleste som tar kontakt med krisesenteret, ringer først.
Der møter de ansatte, og du trakk fram flinke ansatte i kommunen i stad. Og jeg vil trekke fram de fantastiske folkene som jobber på Romerike krisesenter. De vil møte deg på telefon, gjøre noen kartlegginger i første omgang. Før man på en måte bestemmer seg for veien videre. Det er jo sånn at veldig mange av de ansatte som jobber på Romerike senter, ringer inn, har kanskje tenkt på dette lenge.
Det er en stor barriere å ta kontakt med hjelpetjenester. Det er kanskje første gang de snakker med noen om det de har opplevd. Og er kanskje veldig følsomme på hva slags svar de får. Så bare det å være anerkjennende og lyttende er viktig for oss. Mange har levd med vold lenge og er veldig usikre på om sin historie er ille nok.
De fleste som tar kontakt, har levd med vold i fem år eller mer. Og det betyr at en del av de hendelsene og de opplevelsene de har, er normalisert for dem. Så bare det å få en bekreftelse på at det faktisk er vold du er utsatt for, er viktig. I løpet av den første samtalen og den kartlegginga: Hvis det er vold i nære relasjoner, så vil de alltid bli invitert til en dagsamtale på senteret.
Noen er klar for det, og noen trenger flere telefonsamtaler. Noen ønsker å være anonym, det er også helt OK, og noen forteller med en gang hvem de er. Hva slags hjelp er det de trenger? Hva er det folk etterspør av hjelp fra dere? Du var jo inne på det her med én ting, å faktisk få en aksept for at du er faktisk utsatt for vold. Dette er vold. Men hva slags hjelp er det de trenger?
Og det er så stort spørsmål. Og like mange svar. For alle som tar kontakt med krisesenteret, har sin historie. Og det betyr at de ansatte må møte de ulike menneskene eller voldsutsatte på ulike måter. Og det er utrolig viktig med den individuelle hjelpa. Og det med å faktisk lytte til hva den enkelte trenger,
sånn at du ikke kommer inn i et punkeløp, sånn som på et sykehus. Og så kobler man på. Så noen kommer til oss, forteller sin historie og blir stabilisert. Vi har traumestabiliserende samtaler når de har kommet til oss. Vi kartlegger situasjonen. Vi kartlegger sikkerhetsvurderinger. Veldig mange har med seg barn. Og når de bor hos oss, så må vi vite at det kan være trygt å gå utenfor krisesenteret.
Kan barna gå på skole og barnehager? Kan familien gå på butikken? Eller er det så strengt at de må holde seg inne i den første perioden? Så kartlegging og stabilisering er viktig i den første delen etter at de kommer til oss. Og så begynner vi jo ganske kjapt å tenke: Hva gjør vi videre nå? Koble på de riktige instansene. Veldig ofte så er det Nav. Nav politi, advokat, barnevern, som kanskje er de tjenestene
vi samarbeider med aller mest. Og da er det å organisere de møtene og tenke videre. Deretter så er det jo å sørge for, når det er mulig i forhold til sikkerhet, å sørge for at barna kommer seg på skole og barnehage. Det å opprettholde, så langt det er mulig, en normal hverdag, særlig for barna, er kjempeviktig. Så det setter vi i gang med med én gang. Og så er det prat om reetablering.
Og det er jo ulikt hvor lang tid det tar før vi er klare for å tenke det, og hvor mye som skal på plass før vi kan begynne å tenke ny bolig og starte et liv uten vold. Det er klart når du sier innledningsvis her at noen har kanskje dette gått fem år før de tar steget, så skjønner man. Så skjønner man at de må møtes som det mennesket de er i den situasjonen. Finne en ny plattform å begynne å stå på. Og det har vært viktig siden jeg starta som leder på Krisesenteret, at vi tenker mye på det.
At det er ulike behov, og at vi også kobler på de rette ansatte vi har. Sånn at vi ikke blir for ... At de som er på jobb, blir satt på saken, men at vi er gode til å bruke den kompetansen som trengs i denne saken. For vi har jo ulik kompetanse. Både erfaring og utdanning på de ansatte vi har også. Man ser jo så tett på et menneske at litt kjemi kanskje også ... Det er akkurat det. Og hvis man har mulighet til å tenke sånn,
og faktisk bytte der man kjenner at man kanskje ikke kommer så langt ... Men da trenger man også en høy grad av psykologisk trygghet i personalgruppa for å kunne tørre å si at her kommer jeg kanskje ikke helt videre, her tror jeg kanskje noen andre kan gjøre det bedre. Du sa at de fleste ringer først. Men hvordan finner folk fram til dere? Ja, jeg ... Altså, veldig mange ... tenker jeg vil søke på nettet.
Mange kommer ofte ... Hvis det har skjedd en akutt situasjon, så kommer veldig mange med politi og barnevernsvakta. Eller barnevern. Det er de akutte sakene. De som ringer, har nok funnet telefonnummeret vårt ved å søke etter oss. Og bestemt selv at de skal ringe og ta kontakt? At de leter etter hjelp. Og så er det at man har hørt at de har fått kontakt. Og så er det at man har hørt om at det finnes et krisesenter av hjelpetjenester.
Eller i nettverket sitt. Og igjen vil jeg si hvor umåtelig viktig det er at vi er kjent for tjenestene som ... Kanskje ikke de som primært oppdager vold, sånn som bl.a. politi, men også andre tjenester, som Nav. Som skoler og barnehager. Sånn at de kan ... Sånn at de kan fortelle om at det er hjelp å få. Det er det eneste krisesenteret i landet som har integrert krisesenter for kvinner og menn.
Det betyr at menn og kvinner får hjelp og beskyttelse på samme sted. Oppfatningen om krisesenteret har tradisjonelt vært at det er kvinner og barn som kommer dit for å komme unna vold. Det er årsaken til at også menn, og også mamma og pappa, i noen tilfeller trenger hjelp fra krisesenteret. Først vil jeg si at å lede et krisesenter på Romerike, som får lov til å tenke innovativt og nytt, og har tolv kommuner som applauderer det,
og har en forventning om at vi strekker oss langt og utvikler oss, det er gøy. Og ja, vi er det eneste krisesenteret som har søkt. Gjennom forsøksordningen. Å vike fra loven. For det står i loven at det skal være atskilt? I paragraf 2, ja. Så står det at menn og kvinner skal være fysisk atskilt på krisesenteret. Og vi har jo vært opptatt av å teste ut det.
Og kanskje utfordre det litt, for hva er det basert på? Vi kan ikke ha velferdstjenester som er basert på synsing. Vi må vite hva vi gjør. Derfor er vi glad for å ha gjort dette forsøket. Vi har hatt forsøk med integrert krisesenter i fire år og søker nå om forlengelse i to år til. Nettopp fordi at vi har ny lov nå, som trer i kraft fra 1.1.26,
der lovkravet ikke er fjernet ennå. Det er tydelig at vi trenger mer kunnskap og erfaring, og da bidrar vi med det. Men hva er årsaken til at også menn, og både mor og far i noen tilfeller, trenger hjelp fra krisesenteret? Vi erfarer jo at vold i nære relasjoner skjer for alle mennesker. Og menn utsettes også for vold.
Om de er pappaer eller ikke. På lik linje som kvinner. Og vi har jo tidligere også hatt mulighet til å gi menn hjelp. Men da har det vært i et adskilt rom fra resten av krisesenteret, da. Og vi opplevde jo at terskelen for de mennene å søke om hjelp var enda større. Det å bli isolert borte fra bofellesskapet opplevde vi ikke var tilfredsstillende nok.
Og de barna som kom med far, fikk heller ikke et like godt tilbud som de som kom med mor. De mennene som oppsøkte oss, sa jo at de trodde ikke at krisesenteret var for dem. De trodde det var for kvinner. Og hadde de visst det, så hadde de kommet. Og her er det jo også å tenke på familier som har barn, og menn som kanskje har beskytta barn for den volden som mor har stått for. Og da er det jo ikke rett at de ikke har visst at det har vært et sted. De kan også få hjelp, da.
Nei, og det er jo mye myter fortsatt rundt det. Også dette med hvor det er. Jeg husker da vi skulle bygge nytt krisesenter i den delen av landet jeg kom til. Så var det alt så åpent. Alle var så overraska. Kunne man ha en åpen plansak? Selvfølgelig. Det er en tjeneste. Så vi trenger å bryte ned litt ut av disse bytene. Og dette med menn og å være utsatt for vold, det har jo liksom eksistert
sikkert i like mange år som kvinner har vært det. Men det har bare blitt holdt igjen. Sånn at det er noe skamfullt. Og det syns jeg er bra at vi gjør noe med. Men det vi gjør noe med på Romerike, er å se på muligheten for at disse skal kunne være integrert. Og hvordan fungerer det i praksis, da? Ja, nå har vi jo skaffet oss erfaring gjennom fire år. Og det er jo klart at vi, altså på krisesenteret på Romerike,
så har vi rom med egne bad. Og så deler man fellesrom som kjøkken og stue og lekerom for barna. Og treningsrom og sånn. At vi har kvinner og menn i bofellesskapet, hvor de har hver sine rom, har ikke vi gjennom fire år opplevd noen utfordringer ved. Nå er det jo gjort en følgeforskning av Nova også,
som viser at tjenesten ved Integrert krisesenter er bedre for menn. Og så er den bedre for barna til menn. Og så sier Nova-rapporten at det er mer komplekst for kvinner. Og det skal vi finne ut mer av. Men i samme evalueringsrapport så sier de kvinnene at de har opplevd tjenesten som god. De har følt seg trygg, ivaretatt. Og det er jo noe av hovedegenskapen til krisesenteret.
Jeg håper vi kan komme tilbake til det temaet når dere vet mer av den følgeforskninga. For jeg tror også her er det litt sånn ... Hvis jeg skal tenke fra et enkelt kommunedirektørståsted, så er det jo ... Det er jo ikke "den mannen", nødvendigvis. Menn er jo ikke voldsutøvere per definisjon. Kvinner er ikke voldsutøvere per definisjon. Så jeg tror jo det å trene seg også på at alle er ikke sånn, er jo viktig.
Kjempeviktig. Og så er jo vold i nære relasjoner ... Det er komplekst. Og voldsutøver og ... Og den som er utsatt for vold, er mangfoldig. Og det er jo klart at vi ser jo i den tida vi har hatt integrert krisesenter, at vi også får inn par. Altså du sa mamma og pappa. Nå er det jo ikke noe problem for oss å ta inn et par som er utsatt for vold fra barna sine.
Ofte unge voksne. Men også eldre par som er utsatt for vold av voksne barn. Så ikke sant, den gruppa av ... Det er ikke bare en kvinne som er utsatt for vold fra en mann. Det tror jeg er bra at vi går inn i og ser. Så det håper jeg vi kan komme enda mer tilbake til når vi får en del av de resultatene. Vi skal liksom gå litt inn for landing. Men du sa jo det her at det å ha krisesenter er en kommunal oppgave. Vi har jo hele tolv kommuner på Romerike som dere betjener.
Hvor mange hjelper dere i året? Statistikken vår viser at i botilbudet så har vi ca. 300 personer per år. Og så er det jo sånn at de fysiske rammene begrenser det jo noe. Og så handler det også om hvor langt booppholdet er, sånn at vi stadig kan få inn nye. Men ca. 300 personer bor hos oss hvert år. Og så vil jeg bare tilføye at mellom 40 og 50 % av disse er barn.
Så det er jo en stor gruppe som bor på krisesenteret. Men vi snakket jo en del i starten også om dagsamtaler og dagtilbudet. Og i 2025 så var det 560 mennesker og voldsutsatte som mottok dagsamtaler på krisesenter. Så da er det jo ... ja. Langt flere enn bare de som bor hos oss, da. Så kan jeg fort si at vi har kennel også. Slik at familiene trenger ikke å forlate dyrene sine.
De mottar ikke samtaler, men de får kos. Der har dere hunder og katter og undulater og ... Ja, det har vi. Kaniner og rotter har vi òg. Hva tenker du om at det er behov for krisesentre? At behovet øker? Det høres ut som det er stadig flere som trenger hjelp fra dere? Ja, det er jo fælt at vi skal trenge å ha en tjeneste. For de som utsettes for vold for sine nærmeste. Men sånn er det. Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem.
Det er komplekst og alvorlig. Og jeg vil jo tenke at det har eksistert i all tid. Du sa det litt innledningsvis, du også. At det øker. På Romerike tenker jeg at befolkningstallene øker. Jeg tror at langt flere nå vet hvordan de skal oppsøke hjelp, og at tjenestene er mer tilgjengelige, selv om vi har enda lang vei å gå. Det er nå årsaken til at vold i nære relasjoner øker. I hvert fall viser tallene på krisesenteret.
Digitale verktøy gjør at det er flere som finner veien inn til krisesentre på ulikt sett. Og så er det jo risikofaktorer i samfunnet vårt, da. Som utfordringer med økonomi, arbeidsledighet, psykisk uhelse, krig og flukt, som på en måte er risikofaktorer som kan bidra til at volden utløses i familier. Hvordan kan vi redusere behovet for krisesentre? Du driver jo egentlig en tjeneste vi skulle ønske at vi ikke trengte å ha,
men som du sier, så har vi jo behov for det. Tenk at jeg hadde klart å få til det! Legge den ned, fordi den ikke trengtes. Forebyggende tiltak. Tidlig forebyggende tiltak i alle ledd. Jeg tenker at å ha gode skoler, barnehage, lokalmiljø, altså tjenester som virkelig har kunnskap tør å spørre. Og så vil jeg jo si at vi kan ikke legge alt ansvar på kommunale tjenester heller.
Vi må bry oss i samfunnet. Vi må ha naboer og nettverk hvor vi tar vare på hverandre. Og også spørr der vi ser at ting ikke er helt som vi tenker at det skal være. Hva er det egentlig? Hva er det egentlig? Vi prata jo litt om det før vi gikk på i dag, om at dette er episode nummer 60, og en av de første episodene vi hadde, var nettopp om en forskning
som var gjort på vold i nære relasjoner. Også der prata vi om at vi må se hverandre. Og at vi kanskje trenger både nabokjerringa og nabogubben mer til stede, og kanskje komme oss litt vekk fra disse digitale plattformene og begynne å se folk i øynene. Vi må runde av, og det skal vi gjøre med noe langt mer løst og ledig, nemlig "fun or run". Jeg er klar her, Christian. Ja, jeg har slutta å spørre om det, jeg.
Det er første slippers på kontoret. Nei, det er "run". Det er "run" her òg. Nei, det er "run". Det er like ille som sånne løpershorts, det har jeg sett. Ikke her, men et annet sted jeg jobba. Så kom en på jobb i løpershorts. Sånne kort ... Det var bare ... Nei, gjør ikke det på jobb! Pizza med ananas. Heidi?
Ja ... Nei, jeg vet ikke. Frun, sier vi da. Vi prøver å si "frun". Jeg hadde en lang periode hvor jeg ikke syntes det var noe godt. Men i det siste så må jeg innrømme at jeg syns det er helt greit. Det er et funn. Jeg syns det er "run". Skal ikke være det. Har ikke noe med pizza å gjøre. Det er en veldig stor diskusjon hjemme og i familien. Vi bruker å ha det på halve, for de som vil ha det. Innrede hjemmet med møbler fra 50-tallet?
Retro-stil. Run. Jeg trodde også det var run, og så har vi gjort det litt eksperimentelt. Det er faktisk innmari kult. Så jeg er litt på funn. På super-run. Ikke noe teak for meg. Nei, nei. Det var det vi hadde for denne uka. Vi er tilbake om to uker, og inntil da ... Vi hørs! Ha det bra! Ha det bra!
Ta!
